Foto:
Vi spurte årets 17. maitaler på Bjoa, Linn Gjerde, om å få gjengi hennes tale på Bjoalandets egen nettside, og fikk talen tilsendt på ekte Haugesund-dialekt. Linn er nemlig oppvokst i sildabyen og kan kalles seg ekte araber. Men med solide røtter på Bjoa, og de 2 siste årene med adresse i bygda, kan hun også stolt kalle seg bjoabu.
17. mai 2006
Kjære Bjoabuar - Gratulera med dagen!
Først av alt vil eg takka 17. maikomiteen for tilliten. Eg blei litt bleike når Marianne ringte og spurte om eg ville gjørra detta. Bleike fordi eg vel egentlig aldri har hørt så godt itte på 17. maitalar.. så eg vett ikkje om eg kan sjangeren heilt!
Det eg først og fremst tenke på når eg hørre ordet ”17. maitale” e alle 17. maiane då eg va liten og stod på Rådhusplassen i Haugesund. Toget var over, og me stod tett i tett i tett og venta på at alle skolane i Haugesund skulle stuas inn på rådhusplassen. Rundt oss var det lærarar med strenge blikk, og fullt virrvar. Når alle va komt inn på plassen var det tale. Det knitra og sprakte i høytalaranlegg, og flere og flere ungar falt for fristelsen og stakk av fra klassane sine for å spør etter russakort. Eg vågte aldri det eg, for frøken hadde sagt at me måtte stå i ro når det var tale. Så eg stod i ro, men det var ingen som hadde sagt at eg skulle følla med, så det kom eg ikkje på ein gong.
Sånt stod eg år etter år på Rådhusplassen i Haugesund og va litt misunnelige på dei så vågte å gå å spør etter russakort. Og så stod eg alltid å lurte på kor henne det va eg hadde avtalt å møta mamma og pappa etter toget. Det var alltid lika skummelt. Det pleide å være i nærheten av fontenen, akkurat der så alle de andre skulle møta sine foreldre og, det var ganske kaotisk. Og mens eg stod sånt og tenkte på kossen eg sko få tak i russakort, foreldrene mine og mången nok is, så flagra det store ord rundt øyrene mine, 17. mai- taleord, Eidsvoll, Grunnloven, krigen, freden, identitet. Vanskelige ord når ein e liten og prøve å huska kor henne det e ein ska treffa mamma og pappa.
Litt etter litt så begynte eg vel å forstå litt av meiningå i dessa ordå, Litt etter litt gjekk det og opp for meg at me feire ikkje 17. mai fordi det va då Jesus va russ. Men ka e det me feire då? Ka e det så får voksne mennesker til å utføra til dels absurde ritualer som å kappas om å hoppa fortast i ein bossesekk, å springa om kapp samtidig som ein holde ei skei med ei poteta oppi? Og koffår e det så viktig at me finne ut kim i bygdå så kan hiva hestasko lengst, eller melkespann, eller et eller aent som ein vanligvis ikkje drive å hive ront på? Alt detta e ein selvfølge på 17. mai, og me gjør det kledd i de finaste og dyraste klærnå me eie å har? Ka e det så får oss til å gjør alt detta? Koffor lar me ungane gå bananas i is, brus og pølser, akkurat så me ikkje har hørt et ord om at for mye sukker kan gjøra sjøl den mest veloppdragne englaungen om til eit ustryrlig lite krapyl som vil gjøra alt for bare ein is te.!
Me nordmenn som vel ikkje har ord på oss for å væra spesielt lause i strikken, står grytidlig opp og smelle av saluttar, og hoppe rundt halsen på naboen som me egentlig ikkje like, og gratulere han med dagen… krangla kan me gjera alle dei andre dagane i året! Då e det naturlig at me spør oss; Ka e det så får oss sindige nordmenn til å gå sånn av hengslene kvar einaste 17 mai. Ka e det så skjer me oss? Tåle me ikkje alt lyset så våren har me seg? Har svenskane snik hypnotisert oss gjennom skjærgårdsdoktoren og programmert oss til å gjøra absurde ting ein gong i året?
Nei, eg tror der e ein aen forklaring på ka det e så skjer. For ka e det me feire? Jo, me feire friheten! Me feire at me e et fritt folk, i eit fritt land, og viss me vil kle oss i de finaste klærnå me har og hoppa rundt i boss-sekker, så gjør me det! Når me har det så godt som me faktisk har det i Norge e det viktig at me tar inn over oss og forstår at det ikkje e ein selvfølge. Det e viktig at me ser til historien og bruke tid på å forstå at det ikkje alltid har vært sånn.
I høst, va eg med ein 10. klasse til blant aent Polen og Tyskland for å læra litt av historien. Me va i Auschwitz og i Sachsenhausen. Grimme eksempler på kossen det kan gå viss et folk føle seg mer verdt enn andre. Eksempler på kossen det e å ikkje leva i frihet.
Me fekk høra om mången grusomheter, og ein skulle tro at det var lett å mista motet og bli slått i bakken av alt det vonda me hørte om. Men då me skulle forlata Auschwitz sa guiden våras noe som e vedlig viktig. Hu sa at det va ikkje meiningå at me skulle gå derfra å vera triste. Det var greit at me hadde felt noen tårer over alt det vonda me hadde hørt om, men nå sa hu, skulle me gå ut og setta pris på alt det som me faktisk e så heldige å ha! Gi dei dåkker e glad i ein ekstra god klem sa hu, sei ja til dessert sjøl om du egentlig ikkje burde, nyt livet og feir friheten. Akkruat sånn som me gjør på 17. mai, me må bare ikkje glømma korfor me skal feira eller ka det e me feire!
Me må væra klar over at sjøl om me e heldige her i Norge og har det godt her, så e den friheten som e så selvfølgelige for oss, fremdeles ein fjerne utopi for mången folk i verden. Midt i all is og pølsespising, må me og tenka på, og ha respekt for alle dei som fortsatt ikkje har fått sin frihet. Me må passa på at når me skal ut å kjøpa oss ein nye globus så må det ikkje bli sånn at me står der og spør etter ein så bara e av Norge!
Så 17. mai handle mye om frihet, og så handle det ein god del om identitet og. Min egen identitet har fått seg ein god karuselltur dei siste årå, etter 7 år i Bergen fant eg ut at eg sko prøva å bo på Bjoa. Og til høsten har eg bodd her i to år. Det så førte meg her til va røtter og nostalgi, et ønske om å ta vare på huset som besteforeldrene mine hadde bygd. Men kossen det ville bli å bo ”på landet” det visste eg lite og ingenting om. Det går forresten over all forventning, eg øve på å sei kyr og ikkje kuår.
Eg har tenkt litt på ein ting, det e nå noke spesielt med bjoafolket, det tror eg at eg kan sei uten å trø noken på tærnå. For det førsta, viss du foreslår noke til ein bjoabu som du egentlig ikkje har tenkt heilt øve, som f.eks at det hadde vært kult med ein musikkfestival på Bjoa, så vett du ikkje ordet av det før det e blitt alvor, og e du med på det mer enn ein gong så e det blitt tradisjon. Og så har eg fått me meg at der e møkje godt trass i ein god bjoabu. Og seie du til ein bjoabu at det tror eg ikkje går ann, då får dei det i alle fall til!
Der e eit dikt av Andre Bjerke som gjør at eg tenke at kanskje han kjente noen i fra Bjoa: diktet hete Kjerringa mot stømmen, og e jo basert på et folkeeventyr, så om ikkje Andre Bjerke kjente noken her, så kan det jo vær at sjølva eventyret stamma frå Bjoa?
Diktet e ikkje så långt, så eg tenkte å lesa for dåkke nå, og så tenke eg nok at dåkke kan kjenna igjen ein bjoabu og to i det å væra kjerringa mot strømmen.
”KJERRINGA MOT STRØMMEN”
(Dagbladet, 22. desember 1951).
”I denne tid da frihet aktes lite,
kan det for nordmenn være godt å vite
at vi har fostret her på hjemlig mark
en frihetshelgen, større enn Jeanne d’Arc.
Hun var av dem hvis nese det er ben i,
for hun var født prinsipielt uenig.
Hun har - fordi hun var så vrang og vrien -
fått evig plass i folkepoesien.
Og sjelden var en dame som fikk plass i
et eventyr, så eventyrlig trassig!
Hun lot seg ikke engang overmanne
da hun ble holdt med hodet under vannet.
Da var det bare stemmen vannet kvalte.
For hun stakk hånden opp. Og hånden talte!
To fingre dannet klippende en saks.
Så drev hun opp mot strømmen som en laks.
Og over fossen lå hun samme aften
i suveren protest mot tyngdekraften.
Hun holdt på sitt. Hun var den bedre del
av det vi kaller Norges folkesjel.
Hun er vår adel, Hun er frihetsdrømmen
hvis norske navn er: Kjerringa mot strømmen.
Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne.
Det beste i oss er i slekt med henne.”
For det e litt motstrøms å bo på Bjoa, ein må slost litt her inne, for skule, for gatelys, mot fiskeoppdrett og nå seinast mot flammane.
Bøndene på Bjoa måtte organisera seg sjøl når dei såg flammane komma nærmare og nærmare. Og Stavanger Aftenblad skreiv om ”bondehæren på Bjoa”, det va ein æresbetegnelse med sus i syns eg!
Jan Eggum synge i ein sang: -kor e alle heltar hen? Og når eg såg på nyhetene, eller leste i avisene dei dagane brannen raste, kunne eg tenkt meg og ringt til Eggum og sagt: eg har funne heltane dine, de bur på Bjoa og holde på å slukka ein brann nå.
Eg tror eg snakke for alle på Bjoa når eg nå vil nytta sjansen til å seia tusen millionar takk til alle dei som kjempa mot brannen, og tusen takk til dei som sørga for mat og drikke til heltane våras. Dei duge jo ikkje uten. Så i stedet for at dåkke klappe for meg nå når eg avslutte talen min, så vil eg heller at dåkke blir med meg og gir alle som gjorde ein innsats når det brant ein kjempeapplaus!
Ha ein fortsatt fin Nasjonaldag!
Linn Gjerde
Foto: Privat, Linn Gjerde
