Foto:
Det var vemodig å passere Eikehaugen i går ettermiddag. "Løo" på Eikehaugen er ikke mer. Nå er en del av det tidlligere så staselige gårdstunet gått over i historien.
Min frykt for at den store gamle eiken skulle lide samme skjebne, den som er opphavet til mitt og et par og tjue andres etternavn, gikk som et sukk gjennom hjertet. Da ble Dagfinn Knutsen min redning. - Har du tenkt å ta eiken også, spør jeg på mitt bergensk. Alle som kjenner Dagfinn vet hans lune og skøyeraktige væremåte. Han ligner på opphavet. - Ja, me må vel ta den og, svarer han. Og jeg med min "kjappe og direkte" gir svar tilbake, - da er vi uvenner på livstid, bare så du vet det.
En gammel Eikehaugen er en Eikehaugen og eiken på haugen gir identitet og må aldri ofres. Heller vernes. Ja kanskje er det den største og vakreste i Vindafjord kommune? Ikke vet jeg, men jeg ble vedlig glad da Dagfinn beroliget meg med at det gamle eiketreet skal få stå. Det er bare den farlige gamle låven som måtte tas nå. - Eg lar den fine muren bli ståande, og kan hende byggjer eg med tida eit arbeidsbygg eller garasje på staden, avslutter han. -Takk Dagfinn, du er no grei og, sier jeg, og drar lettet og takknemlig derfra.
Foto: Marit Eikehaugen
