Himmelske ostekuler

Av: Marit Eikehaugen 14.08.2000

Til Matskreppo - Historier: Mine barndomssomrer var alltid Bjoa. Maritunet ute på Gjerde, Eikehaugen, Grønnevik, Vedvik og Buo har gitt meg minneboka full. Minner som ofte har påvirket videre veivalg senere i livet. Et lite minne fra denne tiden er hentet fra Eikehaugen.

Det lille hvite huset midt på tunet på Eikehaugen, stabburet, inneholdt den gang store porsjoner av alt som duftet og som smakte godt. Her hadde vi ikke lov å gå inn uten videre. Vinduene i kjøkkenet rett over ga full oversikt over alt som rørte seg på tunet. Derfor var det ekstra spennende å klyve over den høye karmen og inn i det velfylte matkammerset, med så mange fremmede dufter, når vi på en eller annen måte hadde tilgang. Vel inne, ga de tykke og mørke panelveggene et fantastisk syn. Kanskje det er herfra jeg har min svakhet for furupanel?

Når Milde, for Bjoabuen og farmor for oss, hvilte, og tante Gunnbjørg gjorde seg klar for ettermiddagshandel i Gardkroken, slo Gullaug og jeg til! Gunnbjørg hadde ikke før passert Bedehuset før vi hadde dreid om den kjempestore eksemplaret av en nøkkel, og var inne i Stabburet. Brunosten ble raskt noen cm. kortere. Så var det å konsentrerte seg om den høye dørstokken på vei ut igjen. Vel inne på det store kjøkkenet, med et drog av en komfyr, hvor en av platene ”magasinet” så ut som et snudd vaskefat, rullet vi ostekuler og dyppet dem i sukker. Himmelsk, inntil vi hørte Milde sin spede stemme, ”e da deg Gullo, ka gjere de?”, og nytelsen fikk en brå og skamfull slutt. Like etter var Gunnbjørg tilbake i tunet.