Foto:
(Fra Graceland til Bjoa?)
Det er nok ingen tvil om hvem det siktes til dersom jeg sier at det er ”noen” på Bjoa som har en spesiell forkjærlighet og interesse for et tysk bilmerke som heter Mercedes. Det er vel ingen som kan ha unngått å legge merke til at det er påfallende mange kjøretøyer i familiens eie med stjerne på panseret.
På Tveit finnes det mange flotte eksemplarer av arten, og mest kjent er vel kalesjebilen til Toralf.
Nå er det jo slik at eplet ikke faller langt fra stammen, og dette gjelder visst også i bilsammenheng og undertegnede har en ørliten mistanke om at gutta (og sikkert også jentene) på Tveit gjennom oppveksten sannsynligvis har vært under en viss påvirkning når det er snakk om hvilket kjøretøy som duger. Det er neppe Golf eller Toyota som er samtaleemne under søndagsmiddagen eller i juleselskapet der i gården.
Selv om jeg kanskje burde visst bedre, ble jeg litt overrasket da jeg en ettermiddag var på visitt i det nye verkstedet til Torbjørn. Der stod det en bil som er obligatorisk i alle ”autofile’s” våte drømmer. En Mercedes 230 SL 1965 modell, en såkallt ”Pagoda”.
Torbjørns SL er en roadster som er en generell betegnelse for en todørs toppløs bil med to seter. Noen kaller det gjerne for convertible (USA) eller cabriolet, noe som kanskje ikke er direkte feil, men convertible blir gjerne brukt om biler med baksete.
Det blir liksom litt uvirkelig når en intetanende trer inn på et verksted langt inne på landsbygda og plutselig får øye på en to-seters gullmetallic klassiker som en er vant til å se i helt andre og mer glamorøse sammenhenger. Jeg fikk umiddelbart en følelse av at jeg var kommet til Hollywood og jeg synes tydelig at jeg så Tom Cruise og Nicole Kidman der inne på verkstedet, men etter å ha fått igjen skarpsynet og fokusert litt så jeg at det var Torbjørn og hunden ”Harley”.
Torbjørn har all grunn til å være stolt av Merc’en sin. Denne biltypen er etter min mening det fineste som Mercedes har produsert. Fronten er fremtredende, sjekk den folkens, den er bare helt rå. Slike lages det ikke i dag.
Foto: Bjørn Lunde
Her er det ikke spart på krommet.
Denne bilen var så vellykket at en kjent Italiensk karosseridesigner, Pininfarina som for øvrig er mest kjent for Ferrari design, ikke kunne holde fingrene sine borte men laget en spesiell coupeutgave av bilen. Om denne versjonen ble serieprodusert vet jeg faktisk ikke, men dersom det er tilfelle er det en utrolig sjelden bil.
Torbjørns Pagoda er en 65 modell og er i fullt kjørbar stand. Noe småfiks må til for å få bilen hundre prosent, men sånn sett er bilen i de beste hender. Torbjørn som er profesjonell mekaniker og som jeg antar har mekket på Mercedeser før, forteller at han vil foreta en såkalt rullende renovering. Det vil si at han fikser litt etter hvert. Det er nok en fornuftig måte å gjøre det på for da får han brukt bilen litt også. Det er nok av folk som har begynt med omfattende renoveringer som har ført til at bilene deres blir stående i en årrekke uten å bli kjørt med. Hele vitsen med å ha en slik bil er jo at en får oppleve gleden ved å bruke den.
Foto: Bjørn Lunde
Motoren er en 2,3 liter rekkesekser med aluminiumstopplokk som yter 150 hk (110 kW) ved 5500 rpm. Kamakselen er drevet på godt gammeldags vis via et kjede, og har 12 ventiler å betjene. Kompresjonsforholdet er 1:9,5 og motoren får ”mat” fra et solid mekanisk innsprøytningssystem fra Bosch. Motoren går så fint og virker så velballansert at det er helt utrolig. Jaggu kunne Mercedesingeniørene konstruere motorer på 60 tallet. Det er noe med lyden i disse sekserene, det er som søt musikk i en bilelskers ører og jeg er overbevist om at lyden har en positivt stimulerende effekt på sentralnervesystemet.
Bilen er utstyrt med en fire trinns manuell gearboks. Med full spjeldåpning på fjerde gir er Pagodaen oppgitt til å klare 200 km/t, og den aksellererer fra 0 til 100 på ca 11 sekunder. Dette er veldig gode tall når en tenker på at bilen snart er 35 år.
Bilen har et selvbærende karosseri og et spesielt hjuloppheng som imponerer meg. Spesielt hjulopphenget bak og måten differensialen er opphengt på. Faktisk er teknologien mer avansert en på mange biler som er 20 – 30 år yngre.
Mercedes har helt klart vært langt framme når det gjelder utvikling av kjøreegenskaper og kjøreglede. SL’en har skivebremser framme og tromler bak. Dette med skiver var også uvanlig så tidlig.
Det blir kanskje ikke helt rettferdig å sammenligne, men en typisk bil midt på 60 tallet hadde gjerne karosseriet montert på en rammekostruksjon, stiv bakaksel, trommelbremser og en støpejernsmotor på rundt 60 hk. Sett ut fra dette forstår en at Mercedes SL var en helt spesiell bil med en teknologi som var helt overlegen det meste. Nå kostet riktignok SL’en mye mer en en ordinær bil, men det blir en helt annen historie.
Foto: Bjørn Lunde
Karosseriet har fått betegnelsen W 113.
Bilen er original og det skal en slik bil helst være. Dette er en bil som en ikke bygger om eller gjør modifikasjoner på. Vil tro at en ekte Mercedes-entusiast vil betegne det som en kriminell handling å bygge om eller gjøre modifikasjoner på en slik bil, noe jeg faktisk er enig i.
230SL ble produsert fra 1963 og fram til 1967 og det ble totalt laget litt i underkant av 20 000 stk. av denne modellen. Det er altså en relativt sjelden bil Torbjørn her har fått tak i.
For å få ned vekten på bilen har fabrikanten benyttet aluminium i deler av karosseriet. Motorpanser, dører og kuffertlokk er laget i dette forholdsvis lette materialet, noe som var uvanlig og svært eksklusivt på 60 tallet. Dette viser igjen at Mercedes var langt framme med sine konstruksjoner og løsninger. Vanligvis var det bare rendyrkede racerbiler som benyttet aluminium til karosserideler.
Som nevnt er Mercedes SL en bil som en gjerne forbinder med filmstjerner og andre celebriteter. Torbjørn forteller at kjerringa til ”kongen”, kong Elvis altså, var eier av en slik bil. Med fare for å sette ut et feilaktig rykte spekuleres det i om ikke bilen som Torbjørn her har fått tak i er nettopp denne bilen som Pricilla Presley hadde stående i garagen på Graceland. Når Torbjørn er ferdig med restaureringen burde han ta kontakt med Pricilla og invitere til en prøvetur. Jeg er sikker på at hun ville bli henrykt og at hun umiddelbart ville tatt turen til Bjoa for et gjensyn med ”gamlebilen”. Alternativt kunne hun sende dattera si over. Torbjørn er nok klar til å ta vel imot.
For kuriositetens skyld kan jeg nevne at i tillegg til Torbjørn og Pricilla er det også andre kjendiser som eier eller har eiet en slik bil. John Lennon, Tina Turner, Colin Powell og John Travolta for å nevne noen.
Navnet skjemmer ingen, men hvorfor denne biltypen fikk tilnavnet ”Pagoda” er jeg ikke sikker på, men jeg har lest en plass at noen mente at bilen kunne sammenlignes med et orientalsk tempel (pagoda). Det høres litt rart ut fordi ”Pagoda” ble brukt hovedsakelig om modellene som ble levert i Europa, og templer er vel kanskje ikke et typisk Europeisk fenomen, i hvert fall ikke ennå? Forstå det den som kan.
Foto: Bjørn Lunde
Bilens design skal visstnok kunne asossieres med et orientalsk tempel?
Klikk på bildet for større versjon
230 SL kunne leveres med alle tenkelige ”options” som servostyring, air condition, diff-sperre, skinninteriør, cruisecontroll, automatgear eller fem trinns manuell. + +. Det var bare et spørsmål om hva kjøper ville betale. Nå var kjøpergruppen til SL relativt velstående folk, noe som har ført til at SL’ene generelt er velutstyrte.
Regner med at Torbjørn og SL’en vil bli ofte å se på veien i sommer, og han blir nok ikke alene. Her kommer damene til å stå i kø for å få vind i håret.
Foto: Bjørn Lunde
Torbjørn i ”finstasen”, Mercedes og kjeledress.
